Hamam - en studie i luksus og velvære

Siden Cadiz ble en nedtur, trengte vi en opptur til 17. mai-kvelden. Hva er vel da bedre enn å bli dullet med?

I Jerez fantes det nemlig et andalusisk hamam, en av de bedre idéene spanjolene arvet av maurerne. Noe vi jo måtte prøve.

Vi ankom åstedet klokka ni på kvelden, og hadde tre timer med dulling foran oss. Deilig!

Først ble vi henvist til badene. Det var et varmt, et hett, og et kaldt. Dem skulle vi sirkulere mellom. Det kalde var forøvrig det det lovet - nemlig kaldt. Det stakk i fingrene etter bare noen sekunder. Vi var i badene i vel en time. Deretter bar det inn i vaskerommet. Rommet var dampende hett (som du sikkert kan se av de duggete bildene). Vi ble lagt på hver vår harde marmorbenk og ble gjort klar for behandling. Først ble vi grundig vasket - både foran og bak, før vi ble skyllet med bøttevis med vann. Så ble vi skrubbet, slik at huden vår skulle bli barnerumpeglatt igjen (og det er jo en stund siden nå...). Så fikk vi noen skyllebøtter igjen, før vi ble innsmurt med rikelig med aloe vera. Da ble vi glatte da.... Dette lå vi med i vel 20-30 minutter, før vi nok en gang ble skyllet rene med bøttevis med vann.

Da den behandling var over, fikk vi en liten pustepause, der vi ble servert søt te.

Så var det klart for siste behandling. Det var i selve massasjerommet, der de to massøsene knødde og knadde på støle turistmuskler - både nakke, rygg, bein og ansikt. Det var nesten så vi sovnet til slutt, men da var det jo slutt også, og vi måtte gå.

Alt i alt; det beste med Jerez var oppholdet på hamamet. Absolutt å anbefale!

Cadiz - en 3000 år gammel skuffelse

17. mai - selveste nasjonaldagen - dro vi på tur til Cádiz. En by på tuppen av Spania med Atlanterhavet i vest. Byen er gammel, vel 3000 år, så vi regnet med at den var verdt et besøk. Dessuten hadde vi bare fått høre skryt av den før vi dro.

Vårt første møte var ikke 3000 år gammelt. Det var den flere kilometer lange firefelts hovedveien inn mot gamlebyen. Rett som en linjal og med høyhus på hver side. Egentlig ganske stressende, siden fortauene flommet over av turister med badehåndklær, og høyhusene hadde butikker og caféer i underetasjene. Så spørsmålet vårt var; er det dette som er sentrum? Heldigvis kjørte vi etter skiltet mot turistinformasjonen, så uten kart fant vi likevel fram til det som var det egentlige sentrum; halvøya som utgjør gamlebyen, bortenfor linjalveien.

Det så greit ut ved første øyekast, pent og rent, men da vi skulle spise på utecaféene oppdaget vi at vi var i en riktig turistfelle. Dårlig service og dårlig mat var stikkordene. Etter å ha svelget ned maten: Alf hadde tunfisksalat som så bedre ut enn det var, mens jeg hadde "russisk salat", som så ut som en porsjon bananasplit med erter... "Isen" viste seg å være potetstappekuler....
Selve gamlebyen var nok en trang og uoversiktelig spansk labyrint. Har sett det før mange ganger. Her var det bare varmt.

Men til slutt fant vi da fram til målet - katedralen i Cádiz - byggverket som skulle være byens hovedattraksjon. Må vel innrømme at den ikke stod til forventningene som var bygget opp etter å ha lest guidebøkene. Når en besøker en 3000 år gammel by føler en seg litt snytt når en besøker en katedral som viser seg å være fra 1800-tallet. Og som attpåtil har netting oppspent under takvelvingene fordi den er i ferd med å gå i oppløsning. Det var ganske store steinblokker som lå over oss, så vi var glade vi kom oss ut. Forhåpentligvis hadde andre ingen møtt sin skaper der inne.... bortsett fra den døde rotta som lå i nettingen over oss.

Etterpå ville vi se det romerske teateret. Men det var stengt.

Vi var egentlig bare glade for å komme oss ut av byen. Kanskje har vi gjort den urett. Kanskje var det mye å se, men det var bare ikke vår dag i dag.

Gibraltar - en klippe med aper og andre briter

16. mai dro vi på dagstur fra Jerez. Veien gikk mot utlandet, til Storbritannia. Gibraltar, med andre ord.

Vi var blitt advart mot bilkøene inn og ut av Gibraltar, så vi parkerte bilen i Spania. Det var ikke så veldig mange metre å gå for å komme til grenseovergangen. Skjønte ikke helt problemet, for det var enkelt å komme inn, men da vi skulle forlate åstedet noen timer senere, var vi glade likevel. Bilkøene UT av Gibraltar virket endeløse...

Selve Gibraltar by ble en litt underlig opplevelse. Ikke som forventet. Den så ut som en helt ordinær turistby på spanskekysten, bortsett fra at alt skulle betales i pund. En kunne selvfølgelig betale med euro, men til veeeldig dårlig kurs, og bruken av kredittkort var heller ikke enkel. Billig var det ikke der, bortsett fra spriten og røyken da... En annen ting var at overraskende mange av de ansatte i butikker og caféer var spanjoler.

Høydepunktet var selvfølgelig taubanen opp til selve Gibraltarklippen. Apene så vi med en gang. Faktisk hoppet ei av dem opp i vognen vår idet vi skulle legge til. Du kan tro det var mange som skvatt da de plutselig hadde en apekatt 20 cm fra fjeset.

Apene var ganske små, og så late ut. Men når de fikk øye på noen med plastpose, var de kjappe - rev i posen til den revnet for å få med seg innholdet. Skjedde ikke mindre enn to ganger den korte tida vi var der oppe. Kvinnene som eide posene skrek jo, selvfølgelig, og fikk hjelp av sine gentlemen til å jage bort apekattene. Artig (siden ingen av oss hadde med oss plastposer), men vanskelig å få gode bilder av...

I følge "guidetelefonen" vi leide, var det ca 200 halvville aper på klippen. En visste ikke når og hvorfor de kom, men antakelig stammet dagens aper fra 1700-tallet en gang.

Som de travle menneskene vi er - alltid på jobb - var vi innom Trafalgar kirkegård. De som lå der var ofre fra slaget ved Trafalgar, under Napoleonskrigene. En vakker og fredfylt oase i en travel turistby.

Alt i alt - kjekt å ha vært der, men kommer nok aldri tilbake.

Flott natur i spanske fjell

Turen fra Ronda 15. mai ble en vakrere tur enn vi hadde trodd på forhånd. Bildet av et solsvidd spansk steppelandskap, eller et overfylt turistområde, ble gjort til skamme.

Fjellene var grønne og frodige, med eikeskoger og massevis av blomster i alle regnbuens farger. Alf samlet med seg noen av valmuene som vokste vilt, i et forsøk på å få til frø. Spennende å se om de vil overleve i Grong...

Mens vi stod langs veien og fotograferte blomster, kom det plutselig en flokk med gribber seilende over åsryggen. De passerte over hodene våre og samlet seg ved en fjellknaus lenger borte. Flott!

Sherryriket - det eneste og det beste

Ny rapport fra Spania. Etter å ha dratt fra Ronda gikk ferden videre til sherryriket. Vi fant byen, Jerez de la Frontiera, en ikke alt for stor by, men med en imponerende sherry-produksjon. Men, aller mest imponert ble vi nok av musa som fant veien til sherry-glasset og som var ganske "pussa" etter å ha drukket av den søte typen.


Jerez var egentlig ikke så mye mer. Storbyferie i mer enn 30 graders varme er og blir en varm opplevelse. Bodegaen vi besøkte var Gonzales & Byass, de fleste kjenner nok "Tio Pepe" bedre. José tok oss med gjennom bodegaens historie, som endte med sherry-smaking og tapas. Sammen med et hyggelig par fra England ble det forsåvidt en fin avslutning på kvelden. Eller det vil si: Vi måtte jo innom den lokale puben også, ingen ting er som en leskende zerveza grande som en avslutning på kvelden.


Sherryen som blir laget i Jerez blir laget på sin spesielle måte. Solera-metoden. Ny sherry i de øverste tønnene, neste rad litt eldre sherry og så finner vi den gamle og ferdige drikken helt nederst. Hvert år blir en tredjedel av den nederste sherryen tappet på flasker, deretter fylles det på fra de midterste tønnene. De midterste tønnene blir så fylt fra øverste rad, hvorpå de øverste får helt ung vare.


Vi hadde vel egentlig ikke trodd det, om vi ikke hadde sett det. Musene sprang omkring og danset under tønnene, mellom tønnene var det satt opp et glass med den søte sherryen vi kjenner fra Norge. (I sherryland serverte de både en tørr sherry, som er veldig god når den er kald, videre har de også en medium type som er noe midt mellom den søte og tørre. Musene likte bare den søte. En liten stige var satt opp til kanten av glasset, og der sprang de, opp og ned, slurpet i seg litt av godsakene, tumlet ned stigen igjen og forsvant under tønnene. Det var en jevn strøm med "happy mice".

Fra sjømannskirken på Costa del Sol, til Ronda

Søndag 14. mai ble det en febrilsk leting etter sjømannskirken på Costa del Sol. Først måtte vi jo finne Hertz bilutleie på flyplassen i Malaga. Det ble ikke så enkelt. Vi gikk og gikk, trillet bagasje (og vi har jo litt), så massevis av Hertz men utleiekontoret var gjemt blant alt annet enn det vi trengte.

En ting var å finne frem til kontoret, en annen ting var å komme seg ut av parkeringsanlegget. Det ble en rundtur det også. :-) Men, til slutt kom vi oss av gårde, med en adresse til sjømannskirken og kartboken liggende hjemme i Stavanger. Nisser på ferie! Vi sier ikke mer! Ved bruk av kløkt og ikke minst tid, fant vi til slutt fram, etter å ha sett store deler av Costa del Sol, og det ser jo ganske likt ut.



Sjømannskirken var et flott anlegg. Og så traff vi "kjentfolk" fra Norge. Diakonen var TV-kjendis, og vår kontakt var i nærmeste slekt med Alf. Ikke nok med det: Andre som arbeidet der, hadde også felles bekjente med oss som nå bor i Lærdal. Verden er jammen liten...



Fra Costa del Sol bar det opp i fjellene (Sierra des Tåkas) og tretten grader ble en underlig overgang. En flott biltur før vi ankom Ronda. Fjellene var faktisk mye vakrere enn vi hadde trodd på forhånd. Grønne, ville og masse blomster i alle farger. Og så tåke da, og som dere skjønner, med ti meters sikt var det ikke alltid like mye å se.



Ronda var imidlertid en fin by, hotellet var greit, men det var ikke så veldig mye å se. Utenom den spektakulære beliggenheten over et stup/elvegjel. Havnet til slutt på kvelden på en lokal pøbb, der det faktisk var selvbetjening. Og det visste vi å benytte oss av. Vi tappet øl direkte fra kranen, til en latterlig lav pris. Mmmmm...

Malaga, 13. - 14. mai

Flyet fra Stavanger til Malaga var som forventet ca. 30 minutter forsinket, og naturligvis fikk vi to fulle nordmenn på vår side. Ved nødutgangen! Den ene sov heldigvis halve turen, den andre ble fratatt drikkevarene før han kjøpte nytt, men han fikk heldigvis sendt sine SMSer før vi landet...

Malaga-hotellet lå helt inntil endestasjonen, men vi fortrakk å ta taxi noe taxisjåføren syntes var veldig morsomt. Vi skjønte også at det var morsomt dagen etter, da vi betalte en tiendedel av prisen for å komme til flyplassen. Men, men, når vi deler det i to ble det bare fem ganger for dyrt.



Malaga var faktisk ikke så aller verst, vi koste oss med mat og drikke, ikke det aller beste vi har smakt, men endelig fikk vi oppleve noe annet enn klokker og fiskestenger til salgs av gateselgere. PERSILLE!!!! Hva med en kvast til å ta med hjem? Vi kjøpte ikke denne gangen, heller.



Ellers var byen ren og pen, ikke så gal som forventet.

Spania - her kommer vi!

Endelig, datoen vi lenge har gått og ventet på. 13. mai flyr vi fra Sola til Malaga i Sør-Spania. Første stopp er hotell Astoria, der vi vil bli til søndag. Da skal vi besøke sjømannskirken i byen, og lage en artikkel til tidsskriftet Kirkegården. Norsk forening for kirkegårdskultur skal nemlig til høsten gjennomføre et kurs der, da er det naturlig for oss å skrive litt om stedet.



Søndag ettermiddag/kveld fortsetter vi vår ferd, da har vi ikke noe mål. Vi har leid bil fra Hertz, og vi vil da kjøre omkring mer eller mindre på måfå. Noe er klart allerede, det blir besøk i Sherryland , vi skal kikke nærmere på Cordoba og så blir det litt kom si - kom sa!

Noen år tilbake var vi også i Sør-Spania, den gang konsentrerte vi oss om Granada, og blant annet en runde i Alhambra.

Trenger du ytterligere informasjon om Spania og mulighetene der: Her finner du det!